Hvis man søker på MDMA-terapi ser man studier på MDMA for behandling av PTSD. Hvis man søker på psilocybin ser man depresjonsstudiene. Men kan det fungere til andre lidelser også? Her er en gjennomgang av teorien bak funksjonene og alle de små studiene man ikke leser om.
Hva begrenser forskningen?
I USA klassifiserer man narkotika i ulike nivåer. Schedule 1 er det øverste nivået der stoffer «som har høyt avhengighetspotensiale og ingen akseptert medisinsk bruk» plasseres. Disse klassifiseringene ble gjort i en slags panikk rundt hippie-tiden og det er ingen som kan forsvare disse begrunnelsene lenger. Cannabis, MDMA, psilocybin ligger alle i denne gruppen. Dette blir spesielt komisk når cannabis er Schedule 1 på føderalt nivå, men kan fås som medisin på resept i over 35 stater. Det som gjør at forskningen blir vanskelig på disse stoffene er at det er vanskelig å få økonomisk støtte i tillegg til at det er mye papirarbeid og byråkrati man må gjennom for å få tillatelse til å sette i gang. Hvis man vil forske på cannabis må man ha stoffet innlåst i en safe festet til gulvet med to separate dører. I tillegg har man vært redde for at forskningen skulle stoppes hvis det skulle oppstå uønskede situasjoner. Noe som er ganske vanlig når man utfører studier på psykisk lidende. Dette er grunnene til at forskningen har vært strategisk fokusert på lidelser det vil være enklere å få godkjenning for. Nå når de første studiene har kommet så langt, er det lettere å få godkjenning for nye faser og andre studier.
De grunnleggende funksjonene
Generelt har psilocybin og MDMA ulike grunnleggende funksjoner som medisiner og fungerer derfor bedre til ulike lidelser. Psilocybin skaper mer åpenhet og stimulerer nevroplastisitet (mulighet til å tenke nytt), noe som hjelper de som sliter med rigide tankemønstre. De som synes det er vanskelig å se ting på en annen måte, føler seg låst, håpløs, ikke klarer å bryte ut av mønstre eller vaner. Depresjon er et godt eksempel på dette, men tvangsnevroser, angst, avhengighet og midtlivskrise faller også innenfor dette spekteret.
MDMA stimulerer opptak av oksytocin, «kjærlighetshormonet», som gjør at man kan prosessere traumer mer effektivt og se verden, seg selv og sine forhold med medfølelse. Min forståelse basert på det jeg har lært er at traumer (store eller små) ligger til grunn for alle psykiske lidelser. Barn er ekstremt sensitive og tilpasningsdyktige, og lidelsen var sinnets måte å tilpasse seg situasjonen på. Man kan se indikasjonene på dette ved at erfarne forskere ser på MDMA for mye annet enn bare PTSD. Merk at dette er små studier i tidlige faser, så kan ikke regnes som bevis på at det fungerer, men det gir en indikasjon på hva ekspertene tror det vil fungere for. Jeg har ikke linket til alle studiene her, men du kan se listen for alle kliniske forsøk med MDMA her og psilocybin her.
MDMA-studiene
- PTSD
- Anoreksi og bulemi
- Alkoholisme
- Parterapi der den ene har PTSD, men begge får behandling
- Angst knyttet til dødelig sykdom
- Autisme og sosial angst
- For friske, uten psykiske lidelser
NO 
EN 
SV